Hver gang noe positivt eller negativt hender, sier jeg alltid "everything happens for a reason"- alt skjer for en grunn. Det er noe jeg virkelig tror på. Jeg tror at alle mennesker har noe unikt de skal tilføre verdenssamfunnet med- like mye postmannen som presidenten. Forskjellen er bare stadiene vi utfører "oppdraget" vårt på. I min teori er det derfor veldig viktig at man lever opp til sitt potensial. I allefall prøver å gjøre det. I noen tilfeller er det ikke alltid mulig, pga ting som skjer, ulykker, sykdommer etc. MEN må man i hvertfall prøve. Det tristeste er når et talent ikke blir utnyttet. ET stort potensial som aldri blir fullført. Never fail to fulfill your potential. Det sitatet har jeg kompinert selv, og PRØVER å leve etter. Men jeg skal ikke late som, for det er veldig vansklig å gjøre dette alt oppe i hverdags stresset med lekser, venenr, foreldre, jobb, alt mulig. Men hvis man prøver og feiler, betyr det at det ikke var ment til å skje? eller betyr det at man skal kjempe hardere. ? det som jeg synes er litt komplisert og vanskelig er balansen mellom å godta det som skjer, at det er din sjebne, og å kjempe mot målene dine. Siden hvis man godtar alt tar mann vell ikke aktiv del i sin egen sjebne, livsvei,liv? Da eksisterer man bare. Men på en annen side, de tingene du godtar er du vell bare ment til å godta? Hvis du var ment til å kjempe hardere for det spesefikke eks. målet, hadde man vell følt det? at en indre styrke kom frem, og kjempet, siden det var din sjebne. Jeg har alltid vært en person som ikke godtar annet en mine mål. Hvis jeg vil noe sterkt, så får jeg det til å skje, uansett. Men i det siste har jeg blitt en person som godtar. ALT. det er en indre konflikt i meg . hva er riktig? eller det er vell ikke noe som er riktig. alt til sin tid. Jeg føler ikke lenger at jeg bestemmer rettningen i mitt eget liv. jeg bare er der. har målene. har drømmene. men akkurat nå så er jeg en person som eksisterer.
Innlegg
